Julen er full av tradisjoner – både før jul, på julaften og i romjulen. Noen tradisjoner er nasjonale, andre lokale, og andre igjen familiære. De fleste tradisjonene er til for å bli, men noen er til for å endres, eller kanskje til og med for å endes.

Et par dager før jul er det alltid bursdagsbesøk til bestemor. Da serves det raspeballer. Hele slektas favoritt, vil jeg tro. Bestemor truer med å ende tradisjonen neste år til protester fra hele familien, så vi får nå se hvordan det blir…

Julaften starter med frokost. Deretter er det ganske avslappende frem til klokken tolv. Tolv er det grøt med mandel hos bestemor, og så er det rett til kirken klokken halv to. I kirken er det de samme sangene hvert år, og selvsagt også de samme lesetekstene. Skolekoret synger tre sanger, i år sang de faktisk en sang jeg ikke har hørt før. Det skjer særdeles sjeldent ettersom jeg gikk i koret gjennom barne- og ungdomsskolen, og julesangene stort sett blir resirkulert gang på gang.

Etter kirken går vi på kirkegården og ordner graven til farfar. Deretter blir de siste gavene levert ut. Så er det avslapping, gjerne over en kaffekopp. I syvtiden er det julemiddag med besteforeldre hos oss – pinnekjøtt fra Nordfjord med påfølgende fruktsalat til dessert. Etterpå er det gaveåpning over frukt, kaffe og småkaker.

En endret tradisjon av året på julaften er premien til mandelen. Vanligvis får mandelfinneren en marsipangris, mens de andre får “trøstepremier” hvor hver enkelt kan velge mellom en pakke aprikossnop eller en pakke lakrisbåter. Det er ingen som er spesielt glad i marsipan i familien – jeg bytter alltid grisen mot en trøstepremie når jeg får mandelen. Men i år ble altså tradisjonen endret. Jeg fikk mandelen(!), og til premie fikk jeg en gris fra Kirkens Nødhjelp + både en pose med lakrisbåter og en med aprikossnop. Neste år reklamerer nok Kirkens Nødhjelp for å skifte ut marsipangrisen med en av deres griser. Bestemor skrev ihvertfall i en mail at de burde gjøre det, så vi får se…

1. juledag er det fellesfrokost her i gården. Etter frokost ble det i år brettspill – mexican train. Bestemor, Morfar, Mamma, Eirik og jeg spilte, mens Pappa satt i stolen sin og så på. Ganske tradisjonsfullt at Pappa ikke er med på spill igrunnen… Middag er det neste som skjer 1. juledag – laks hos Bestemor i to varianter. 1. Avkokt laks med blåskjell, reker og rogn og 2. Varm laks fyllt med nøtter, reker og blåskjell. Dessert er himmelriks munnfull og karamellpudding hvert år. Kvelden 1. juledag er rolig og varierer nok litt fra år til år. I år ser vi på film.

2. juledag er det ungdommens julegudstjeneste og Stefanusdag i kirken. Kirken er alltid godt besøkt denne dagen, jeg anslår ca 200 stk. Etter gudstjenesten er det kirkekaffe hvor man får oppdateringer fra kjente og kjære om hva de har gjort på i året som har gått. Tidligere har det vært kirkekaffe med kaffe, kaker, sang med piano og intervjuer av unge medlemmer fra menigheten som har flyttet bort eller liknende. I år ble opplegget skiftet til “taffel og tapas”. En svært vellykket kirkekaffe – med taffel og tapas. Det var fullt band, gamle sanger, god stemning og litt informasjon om den nye kirken som skal bygges.

Nå er det snart middag her med besteforeldrene – ribbe. Om kvelden er det vel snart blitt en tradisjon at vennegjengen er samlet i byn.

Nå kan julen komme! Huset er vasket, treet er noenlunde rett, og pynten er på plass. Mamma har kjøpt presskanne til julekaffeen min og påstår at varmtvannstanken er på 200 liter. Det brenner i ovnen, julegaver er ferdigpakket, og snøen er hvit. Jeg drikker gløgg og spiser fiken!

Jeg har allerede truffet mange venner i Bergen, og gleder meg til å treffe flere i løpet av ferien! Noen treffer jeg i morgen, mens andre får jeg ikke sett før 2. juledag. Men romjulen er en uke med mye tid til venner. Det er gode utsikter for en fin julefeiring og en god ferie!

Huset er støvsuget – mest av Pappa, jeg støvsuget bare sofaene, teppene er blitt dradd i snøen og det brenner i ovnen. Jeg er kommet hjem til jul. Vi har spist middag med to kusiner og Morfar, og snart skal jeg bort til Bestemor. Jeg ligger på sofaen og leser bok: Huset ved moskeen av Kader Abdolah. Jeg liker den. Snart er jeg ferdig, og da må jeg finne en ny bok. Kanskje jeg kan låne en av Bestemor. Vi liker stort sett de samme bøkene.

Jeg har stjålet et par vintersko fra Mamma, hun har visst fått dem av Pappa en gang. De er litt for store. Det er snø og jeg har ikke andre vintersko.

Jeg har gjenoppdaget hvordan livet med liten varmtvannstank er – man må nesten velge mellom enten shampoo eller balsam for å få alt skylt ut før vannet er kaldt. Vi har heldigvis varmekabler i dusjen. Til gjengjeld er det de eneste to kvadratmetrene i huset med varmekabler. Hunden er litt mer lydig enn forrige gang, men han er fremdeles et dyr og gjør som han vil. Nå sover han i stolen sin og er søt. Jeg har kjøpt julekaffe i Oslo malt opp til presskanne. Mamma og Pappa har ikke presskanne. Jeg kommer visst ikke fra et så møblert hjem når alt kommer til alt. Jeg får ta med kaffeen til Bestemor. Hun har presskanne.

I går tok jeg Vaksinen og følte meg frisk og uovervinnelig. I natt hadde jeg 38,7 i feber og følte meg på ingen måte frisk og uovervinnelig. I dag er feberen vekke, men trøttheten og ømheten i musklene er fremdeles på plass. Det er imidlertid på ingen måte det verste akkurat nå. Jeg leser nemlig til muntlig eksamen i norsk kirkehistorie. Boken jeg leser nå er norsk historie 800-1300, og den er enormt kjedelig! Ikke nok med det, så har 70% av den ingenting med norsk kirkehistorie å gjøre. Likevel er hele boken på pensum, samt boken norsk historie 1300-1625 som er omtrent like kjedelig. Her er et lite utdrag av 800-1300-boken:

Dei viktigaste kornslaga var bygg og havre. Havre var vanleg langs kysten fordi somrane var lange og regnfulle der, og på flatbygdene på Austlandet og i Trøndelag. I fjellbygdene, øvre dalstrøk og nord i landet var bygg vanleg. No kjenner vi ikkje til kor mange foll dei kunne rekne med å få i Noreg i mellomalderen. I Europa var det truleg 3. Reknar vi med at folketalet i Noreg har lege på samme nivå som i Europa, kan ikkje overskotet vore særleg stort.

På en skala fra en til ti er dette rett og slett utrolig kjedelig, og jeg kommer aldri til å ha bruk for denne kunnskapen!

Første desember fikk jeg hentelapp på posten. Til Kari, fra Mamma, sto det på hentelappen, sånn omtrent ihvertfall. Posten var stengt da jeg fikk lappen, så først andre desember fikk jeg hentet den. Jeg sto selvsagt klar utenfor døren på postkontoret da de åpnet.

Som dere ser, var det en stor pakke. Og inni den var det som jeg hadde håpet på, men kanskje ikke helt trodd da jeg fikk hentelappen: Adventskalender! Adventskalenderen min laget mormor da jeg var liten, eller kanskje før jeg ble født, og siden har jeg hatt den nesten hvert år – med unntak av 2006 og 2007 da jeg bodde i Oslo. Den har blitt sendt både til Danmark og England tidligere. Jeg er rett og slett veldig bortskjemt når det gjelder den adventskalenderen!

Det er faktisk ganske mye lettere å stå opp når jeg vet at jeg kan åpne en pakke som det første jeg gjør om morgenen. Dette er hva jeg har fått så langt:

1. desember: En lebepomade forkledd som en julekule i gull (snakker om glam!)

2. desember: Klyper til håret

3. desember: En liten sjokoladenisse

Adventskalenderen på plass på veggen:

Pappa sendte med meg Amundsen Omega 3 da jeg forlot Bergen. Hver dag har jeg tatt to kapsler selolje. Jeg er ganske sikker på at det er Amundsen som har holdt meg unna både de store forkjølelsene og the swine flu. I flere måneder har jeg trodd at boksen nærmest var en Sareptas krukke, for den har stadig hatt sel i kapsler å gi meg. Inntil nå. Amundsen har gått tom. I et øyeblikk var jeg rådvill – jeg har ikke tid til å bli syk nå. Så kom jeg på at Pappa hadde sendt med meg to bokser. Han har vel regnet på det og funnet ut at én boks ikke ville vare helt frem til jul. Den andre boksen har blitt funnet frem fra oppbevaringsstedet sitt. Nå spiser jeg Amundsens sel igjen, og skal nok holde meg frisk resten av året.

Det er sjeldent det går en advent uten at jeg er i pepperkakebyen i Bergen. Da jeg var liten pleide jeg å spille piano der sammen med andre barn fra musikkskolen. De siste årene har jeg gått der for nostalgiens og hyggens skyld. Det er alltid fullt av glade barn og nisser som deler ut mandariner der. Natt til i dag ble den nye byen knust. Nå skal visst byen bygges opp igjen. Det er den rette Bergensånden!

Jeg har en måned igjen av høstsemesteret. Innen den tid skal to semesteroppgaver ha vært levert inn, samt jeg skal ha hatt en muntlig eksamen. Planen var å bli ferdig med semesteroppgavene i dag, seinest i morgen. Deretter skulle jeg bruke tre uker på intensiv norsk kirkehistorielesing ettersom jeg har lest relativt lite i dette faget etter at jeg begynte å skrive oppgaver i de to andre fagene. Jeg trodde planen kom til å gå strålende fint helt frem til jeg hadde evaluering på den ene oppgaven i dag. Norsk kirkehistorie må nok vente en god stund…

Hodet begynner å bli litt tullete og stresset når jeg på vei hjem fra skolen hører “Right here waiting for you” på radio og tolker det som at det er kirkehistoriens sang til meg:

I took for granted, all the times That I though would last somehow
I hear the laughter, I taste the tears But I can’t get near you now

Wherever you go
Whatever you do
I will be right here waiting for you
Whatever it takes
Or how my heart breaks
I will be right here waiting for you

Og det er nettopp sånn det må være. Kirkehistorien må vente på meg, og kan på ingen måte komme nær meg akkurat nå. Latter og tårer og alt som gjøres må – kirkehistorien venter i desember.

Det er en helt ordinær søndag, og det passer meg utrolig bra! Morgenen startet med forsangertjeneste i Majorstuen kirke. Overraskende nok kunne jeg tre av salmene fra før av – Majorstuen kirke er nemlig eksperter på å velge ukjente salmer. Når det er sagt, liker jeg at man ikke bare bruker de samme salmene hele tiden, men det finnes jo grenser…

Fra Majorstua gikk turen videre til Birkelunden og tea lounge. Ingenting slår kaféliv søndag formiddag, og når kaféen i tillegg kan by på børek med spinat og feta, da er livet bra!

Været ute er grått og trist, men jeg kan være inne i leiligheten og høre på Alanis Morisette under et lilla teppe! Når Ingrid i tillegg har på seg sitt rosa “Ja, Hallo”-forkle, er stemningen selvsagt på topp!

Med Alanis i bakgrunnen, drikker jeg double chocolate kaffe og leser om Frans av Assisi. Jeg innser at han sikkert var en tusen ganger frommere og bedre person enn jeg er. Kanskje jeg ikke burde sammenlikne meg selv med helgener. I helgen-konkurransen kommer jeg alltid til å tape, og jeg liker på ingen måte å tape!

grått

Utsikt til trist vær

Høst 2009 018

Arne Christoffer i kjent stil

Høst 2009 017

Ja, Hallo

Høst 2009 023

Frans og jeg

-nei, nei, uff, uff, sier den unge mannen som nettopp satt seg ved siden av meg på bussen. Det er kveld, og jeg er på vei hjem.

Jeg kikker litt i sidesynet, og det virker som om det går helt fint med ham. Han er litt bedugget, ser på mobilen og setter seg godt til rette i setet. Jeg føler meg som en iskald nordmann som ikke gir mer respons på hans snakking til seg selv.

-Skal du ut i kveld?, spør han meg.

Det er ikke ofte jeg blir snakket til på bussen, men igrunnen er det jo litt hygglelig. -Jeg skal ikke det, nei, svarer jeg. -Jeg var vel strengt tatt ute en tur på onsdag, fortsetter jeg på spørsmålet om hvorfor jeg ikke skal ut.

-Er du student?

-Ja, jeg studerer på universitetet, svarer jeg. Jeg sier bevisst ikke hva jeg studerer, såpass har jeg lært, men han spør selvsagt.

-Teologi

Jeg vet at det nå er fire mulige vendinger samtalen kan ta.

1. Jeg får hele livshistorien til mannen og får vite om alle hans problemer

2. Han slutter å snakke med meg, og jeg blir stemplet som kjip og kjedelig

3. Han er spirituelt søkende og vil gjerne at jeg skal fortelle så mye som mulig om teologi og tro

4. En heftig diskusjon oppstår, hvor heftigheten er ensidig fra hans side ettersom jeg ikke ser noen grunn til å hisse seg opp over at folk tror på noe annet enn meg eller ikke tror på noe i det hele tatt

Denne samtalen var en nummer tre.

-Her skal jeg av, sier jeg når busstoppet mitt kommer. Han skal av  på samme busstopp. Neppe tilfeldig. Jeg blir selvsagt litt skeptisk av dette, men er i et trygt område og rusler gjennom gater og vasser i høstens løv med den fremmede unge mannen.

Vi snakker i en tjue minutters tid mens han venter på trikken han skal ta videre. Han stiller spørsmål, og jeg gir svar som egentlig ikke er svar. Trikken kommer, jeg får en klem og en takk for samtalen, og han forsvinner med trikken med mine tanker i sitt hode.
Sånn er det å studere teologi en fredags kveld på bussen.