Forrige uke dro jeg tilbake til Durham. Jeg var der fra mandag til lørdag – fem fantastiske dager. Tirsdagen var det Hatfield day. En dag med program fra morgen til natt hvor hele colleget deltar. Klokken seks ble vi vekket med hornorkester. Det bar ned til båthuset hvor sikkert 200 stk var samlet på bryggen. Tradisjonen er at man skal drikke 8 ett eller annet (pints, shots, whatever) før klokken åtte (om morgenen, ja). Denne tradisjonen følter jeg meg på ingen måte kallet til å følge…Åtte til ni var det frokost, halv ti til ti gikk turen opp til Castle (college) hvor vi sang Hatfield-sanger så høyt vi kunne – tradisjonen tro er det alltid rivalisering mellom de to collegene. Fra halv elleve til halv tolv var det vannkrig – den største og gøyeste vannkrigen jeg noengang har vært med på. Jeg ble søkkvåt og kald. Fra ett og utover var det konserter – stort sett halvdårlige coverband med noe bra innimellom, og stand up comedy som var veldig bra. Samtidig var det hoppeslott, hennamaling og ismaskin på et annet område. Om kvelden spiste jeg ute med noen venner, og avsluttet selvsagt med collegesanger i baren og ut og danse på Klute etterpå. Der fikk jeg oppdatert meg på de nyeste popsangene som har kommet siden påske…

Resten av dagene gjorde jeg de samme tingene som jeg pleide å gjøre da jeg bodde der; spilte en del basket, drakk kaffe hos Joe, gikk på café continental hvor de har fantastiske kaker, skravlet i baren, var ute og danset om natten, så film med folk. Det var igrunnen som om jeg aldri hadde vært borte, og det var utrolig deilig! Jeg fikk til og med meg avslutningslunchen med basketball-laget hvor de fleste gode vennene mine er fra, og den siste formal dinner, hvor jeg fikk sneket meg med i finalist køen fordi jeg kjenner han som har med billettene å gjøre – og jeg er jo på en måte finalist. Hadde han ikke latt meg stå i den køen hadde jeg ikke fått billetter – det  var nemlig bare tre freshers som fikk billetter. Var en veldig kjekk formal dinner, kanskje litt mer usivilisert enn vanlig, men sånn er det vel når det er den siste formal dinneren man noen gang skal ha.

Det var nokså trist å dra derfra igjen. Det er sannsynligvis mange jeg aldri ser igjen. Men det har ihvertfall vært kjekt å kjenne dem så lenge det varte!

Bilder kommer nok snart…