Jeg våknet med et rykk og slo opp øynene. Der satt den, edderkoppen. Stor og ekkel. Få millimeter fra øyene. Med lange bein og ekkel kropp. Jeg var ute av sengen på under et sekund. Skjelven av skrekk sto jeg på gulvet. Rådvill.

Jeg slo på lampen ved sengen og så om jeg kunne se eklingen. Den var ute av syne, men langt ifra ute fra sinn. Jeg snudde lyset mot veggen. Edderkopper går etter lyset. Med en puls langt over hvilepuls og med hjerte i halsen ventet jeg. Ville edderkoppen komme? Den gav ikke fra seg livstegn. Jeg løftet på putene og på dynen. Ristet. Ingen edderkopp. Jeg forlot rommet for at den skulle gå til lyspunktet jeg hadde satt opp i ro og fred. Ingen edderkopp da jeg kom tilbake.

Klokken var midt på natten og jeg måtte snart få meg søvn igjen, jeg skulle tross alt opp klokken halv syv. Jeg vurderte å ta med meg pute og dyne ut på sofaen i stuen, men fant ut at før eller siden må jeg sove på rommet igjen. Etter en stund i våken tilstand fant jeg dessuten ut at jeg ikke ville ha våknet av en edderkopp som sto på puten foran meg, og at jeg sannsynligvis måtte ha drømt om edderkoppen for så å våkne med et rykk og trodd at drømmen var sann. Muligens hadde stjernemønsteret på puten blitt forandret til en edderkopp i min panikk. Jeg konkluderte med å legge meg igjen ettersom styggingen ikke hadde gjort seg til kjenne i lysstrålen, og heller ikke i mine leteaksjoner. Utrolig nok fikk jeg sove igjen etterhvert, men fytti rakkeren edderkopper er ekle!